Da var Finnmarksturen overstått for i år. Dette er den fjerde turen min til Loustjokkdalen og omeng. Her er det fantastisk flott natur. Til sammenlikning er dette område (avgrenset av vei: Lakselv, Karasjokk, Tanabru og tilbake til Lakselv) ca 3 ganger større enn Hardangervidda, og nærmest urørt. Her er det et endeløst viddelandskap, her er Gaisene som strekker seg over 1000 moh, moltemyrer i fleng og flere tusen vann og elver, med og uten drømmefisk.
Den første uka hadde jeg følge av brodern, Pål, og Ulli var med fra start til slutt. Uka med Pål var nesten utelukkende strålende vær og godt fiske hele veien. Vi gikk forholdsvis korte etapper, og lot Ulli gradvis få tyngre kløv. Hun veier i overkant av 30 kg, og det tyngste hun bar var 8 kg. Det virket ikke som dette var noe problem i det hele tatt, hun var like ivrig og reinsdyrhungrig etter 20-25 km lange etapper. Jeg kan uten problemer laste 10 kg på henne når det blir nødvendig.
Turen startet fra skyttefeltet ved Porsangmoen garnison. Pål gikk tilbake samme vei etter en uke, mens Ulli og jeg fulgte fiskestanga de neste to ukene og endte til slutt opp i Børselv.
Da turen startet var det full sommer og 25 grader. Etter vært falt temperaturen gradvis, mens bladene på bjørka blei færre og gulere. Det var herlig å kjenne på at naturen forandret seg. Jeg hadde faktisk også 2 værfastdager pga kuling og tungt snødrev. Sterk vind og lav temperatur fortsatte i dagene etter dette, og gjorde at og jeg etterhvert valgte å gå ned fra fjellet for å kunne nyte ferien fra utesiden av teltduken. Jeg tok en natt på hotell i Lakselv, hamstra opp med hamburgere, bløtkake, pils og pottis før jeg dro inn i Lemmivarri (Lakselvmarka). Der levde jeg et AyaNapaliv der til vi måtte reise hjem etter tre uker på tur. Fiske var stort sett godt hele turen, med unntak av uka med dårlig vær fikk vi fisk til maten hver dag, selv om de virkelig store uteble. Ellers var "den nye vinen" å speke ørretfileter. Skikkelig snop som kveldskos.
Ulli fungerte helt ypperlig, og er en fantastisk turkamerat. Utfordringen er at hun har veldig mye jakt i seg. Hun forsøker å ta av etter rein ved alle mulighet hun får, og kan derfor aldri gå løs. Derimot lar hun seg ikke hisse opp av noe annet enn vilt, og er en rolig og utrolig kosete hund. Hun nøler ikke ett øyeblikk ved elvevadinger eller når hun skal gå gjennom tett vierkratt, og går bak meg når hun blir bedt om det. Selv om vi gikk i mye blokkmark fikk hun ingen poteproblemer, og hun spiste stort sett godt.
Alt i alt har vi hatt en fantastisk flott tur, men nå gleder jeg meg til høstmørket og harvetid i Nordmarka.
